Åndelige bedriftsledere?

Å være leder i Frelsesarmeen kan se ut som en vanskelig balansekunst. På den ene siden er Frelsesarmeen en åndelig bevegelse, et fellesskap av troende som trenger ledere preget av disippelskap, Kristuslikhet og nestekjærlighet. På den andre siden er Frelsesarmeen en stor organisasjon som er underlagt de samme lovene og reglene som andre store organisasjoner i samfunnet og som møter mange av de samme utfordringene. Dette krever ledere som forstår seg på det vi litt upresist kan kalle “bedriftsledelse” – administrasjon, personalbehandling, strategisk tenkning og alt det andre som hører til. Spørsmålet er: Kan disse to forskjellige kravene forenes i en og samme person?

Min påstand er at det må være mulig – og at de mest profesjonelle lederne også vil gjøre sitt beste arbeid når de mest lar seg påvirke av sine åndelige verdier. Og omvendt – at Kristuslikhet like godt kan komme til uttrykk i profesjonell ledelse som i det vi tradisjonelt tenker på som barmhjertighetsgjerninger. Det blir bare vanskelig når vi tenker på disippelskap og ledelse som to forskjellige ting som ikke hører naturlig sammen. På den måten kan vi ende opp med en spaltet personlighet, hvor vi gjør alt vi kan for å etterleve kristne idealer i privatlivet, men lar alle slike hensyn være igjen utenfor døren når vi går på jobb. I vår iver etter å være “profesjonelle” kan vi tenke at nestekjærlighet bare gjelder de “utenfor”, de vi skal tjene, og ikke våre egne medarbeidere. Den faren er kanskje ekstra stor i Frelsesarmeen, hvor presset til å sette oppdraget først kan lett lede oss til å miste fokus på menneskene vi er satt til å lede.

Eller motsatt – vi kan tenke at vanlige forretningsideer ikke har noen relevans for en organisasjon som skal bygges på disippelskap. Dermed kan vi komme i fare for å drive en uryddig og uforutsigbar organisasjon – og kanskje begå ulovligheter, fordi vi tror at de vanlige reglene ikke skal gjelde for oss som tjener en høyere Herre. Og fordi vi forsøker å vise omsorg for noen medarbeidere, kan vi risikere å skape vanskeligheter for andre, sånn at – til tross for alle varme tanker og gode intensjoner –  ikke bare oppdraget, men også medarbeiderne til slutt blir skadelidende.

Ikke det at noen bestemmer seg for at det skal bli sånn – men det er lett å la seg forme av omgivelsene. Jeg har selv erfaring på hvor lett det er å begynne å tenke annerledes når man flytter fra menighetsarbeid til hovedkvarteret, når kontakten med levende mennesker erstattes av budsjetter og prosedyrer. Men må det være sånn? Meningen med disippelskap er at det skal prege hele livet, og dermed også våre profesjonelle liv – og meningen med profesjonalisme er å skape gode og ryddige vilkår for å gjennomføre et oppdrag på. Det er ingen nødvendig motsetning mellom disse tingene. Det kan selvfølgelig være enkelte måter å være leder på som ikke lar seg forene med det å være en Jesu disippel. “Jeg er sjef og jeg bestemmer” er et dårlig utgangspunkt for en kristen leder – selv om sjefen av og til må bestemme noe.

“Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres.” (Matt 20,25-27)

Tjenende ledelse har blitt et begrep som mange bruker – og det kan hende jeg kommer tilbake til det. Men først og fremst tenker jeg at ledelse i et kristent perspektiv må handle om å møte alle med den samme grunnholdningen: Du er verdifull i deg selv, ikke bare for arbeidsinnsatsen, ikke bare for evnene dine, men fordi du er du. Og med den holdningen i bunn handler det om å gjøre andre gode – å gi medarbeiderne muligheten til å være seg selv, å gjøre det de gjør best på den beste måten de kan. Det inkluderer å gi dem trygge og forutsigbare rammer. Men samtidig å tillate, til og med oppmuntre, uenighet og konstruktiv kritikk på alle plan. Men hvis dette er god ledelse i et kristent perspektiv – så er det kanskje ikke så annerledes enn det som er god ledelse hvor som helst … 

Advertisements

Norsk, norskere, norskest

Hawes, Yorkshire Dales

Barndomsminner: Hawes i Yorkshire.

Jeg snakker, tenker og drømmer på norsk (men også på engelsk). Jubler ikke så mye for norske idrettsfolk – men det handler mer om manglende interesse enn manglende nasjonalfølelse. Jeg skryter gjerne av den norske naturen og den norske velferdsmodellen, og systemene våre for å ivareta de svake i samfunnet (selv om alt kan jo bli bedre). Jeg har norsk kone og norske barn. Jeg holder med Brann, spiser pinnekjøtt på julaften og rømmegrøt på 17. mai – jeg har til og med holdt noen 17. mai taler. Jeg sier “vi” når jeg snakker om nordmenn.

Men jeg er ikke norsk. Jeg har britisk pass og tenker på meg selv som britisk. Jeg føler meg britisk. Norge er “hjem” på en måte – men det er også Storbritannia. Alle mine barndomsminner dreier seg om Storbritannia, og jeg kan fortsatt ta meg selv i å si noe sånt som at “Hjemme gjorde vi det sånn…”.  Jeg er en av disse farlige typene som lever med et bein i hver leir. Jeg er glad i Norge – men elsker fortsatt mitt hjemland. Jeg har snart bodd lenger i Norge enn i England, men jeg kan ikke tenke meg å gi opp mitt statsborgerskap.

Wasim Zahid har ingen slike forbehold: Han føler seg norsk, punktum. Jeg ble litt fascinert av Facebook-innlegget hans her om dagen, og kopierer det inn under her for de som ikke har sett det. Wasim har tydeligvis sterkere bånd til Norge enn meg. Han føler seg norsk. Han kaller Norge sitt hjem. Barna hans (hvis han har noen eller får noen) kan ikke påberope seg dobbelt statsborgerskap – som mine kan. Likevel, for noen vil nordmannen Wasim Zahid oppleves mye mer truende enn utlendingen Paul Waters. Noen vil kanskje oppleve meg som mer “norsk” enn ham, til og med. Det er unektelig et paradoks.

Men så klart – mine barn har blondt hår …

https://www.facebook.com/plugins/post.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2FTwitterlegen%2Fposts%2F10155521458160616&width=500

“Liberale kristne i Norge” og “evangelikale kristne i USA”.

Hvis jeg sier “amerikaner”, hva er din første tanke? Hva slags mentale bilde får du? Jeg vil tippe at for de fleste av oss er det et hvit, engelsktalende menneske – antakelig en mann. Vi vet selvfølgelig at mange amerikanere har latinamerikansk eller farget utseende, mange snakker andre språk enn engelsk (for eksempel spansk) og at rundt halvparten av dem er kvinner, men allikevel har vi en slags prototyp amerikaner i vårt hode som er “det første vi tenker på”. Vi kunne gjentatt eksperimentet med ord som “bergenser”, “lege” eller “muslim”. Det er ikke sikkert at de bildene du da får er de samme som mine – men jeg er temmelig sikker på at vi alle har en “standardutgave” av alle disse, på samme måte som vi har en standard “hund” eller “katt” eller “bil”.

Evnen til å sortere og strukturere virkeligheten er en av menneskets viktigste egenskaper. Sansene våre blir bombardert med inntrykk hvert sekund, og hvis vi ikke kunne organisere disse inntrykkene til meningsfulle helheter ville vi ikke kunne fungere. Og dette gjør vi, i alle fall delvis, ved å sette inntrykk med visse likheter sammen. Vi lager en mental prototyp, og setter opp koblinger mellom ting som ligner prototypen. Så vi vet at hunder kan være store eller små, brune eller hvite, men allikevel har vi en slags “typisk hund” som vi bruker som mal for å bestemme om det vi ser på er en hund eller ikke.

Dette er som sagt en grunnleggende egenskap som vi trenger, også i forhold til andre mennesker. Vi klarer ikke å forholde oss til flere milliarder andre, og derfor bruker vi noen forenklinger for å kunne se på mennesker i grupper: Politikere, lærere, nordmenn, engelskmenn …  Hvilke egenskaper ved mennesker vi bruker for å lage disse “prototypene” er ikke likegyldig – og det er her problemene oppstår. Hvis min “vanlig amerikaner” er hvit og engelsktalende er det en for smal beskrivelse for å kunne være veldig nyttig, men det er i det minste basert på noe reelt. Flertallet i USA er fortsatt hvit og engelsktalende. Men hvis jeg i tillegg ser for meg noen som er våpenglad, selvgod og litt lite intelligent, så bygger jeg ikke lenger på reelle forhold, men på fordommer. Og fordommer har en tendens til å blir forsterket fordi vi tolker det vi ellers ser på en måte som bekrefte dem – og i mange tilfeller omgås vi folk som tenker som oss, slik at vi bekrefter hverandre. Og da blir enhver debatt forvandlet til en konkurranse hvor “mitt lag” er bedre enn “ditt lag” – enten lagene heter “amerikanere”, “nordmenn”, “kristne” eller “muslimer”.

Vi har nok lett for å se andres fordommer. Når noen skriver om “muslimer” som om alle er potensielle samfunnsfiender, så er det garantert noen som påpeker at dette er farlige fordommer som er støtende for muslimer flest. Vi har nok ikke så lett for å se våre egne fordommer – for de virker så velbegrunnet og fornuftige (for oss selv!). Nylig leste jeg et facebook innlegg som handlet om at “liberale kristne i Norge” er negative til “evangelikale kristne i USA”. Jeg var fristet til å spørre om det var bedre at “evangelikale kristne” er negative til “liberale”. Det er nok sant at en del norske mennesker (både kristne og ikke kristne) har fordommer om “amerikanske evangelikale”. Det er helt sikkert også sant at noen mennesker (stort sett mennesker som er kristne, antakelig) har fordommer om “liberale kristne”. Men hvis vi forsøker å se bak fordommene, ser vi fort at disse merkelappene har begrenset verdi. Begrepet “evangelikal” handler i utgangspunktet bare om et teologisk ståsted som setter Bibelen i sentrum. Evangelikale mennesker kan komme til ganske forskjellige konklusjoner om hvordan Bibelens lære skal forstås og leves ut i praksis. “Liberale kristne” vet jeg nesten ikke hvem er – hvis de skal være det motsatte av evangelikale, må det bety at det er kristne mennesker som ikke setter Bibelen i sentrum for sin tro. Jeg kan ikke si at jeg har møtt mange sånne, om noen. Jeg antar at “liberal” er ment å beskrive de som har en mindre bokstavelig tolkning av teksten, men i så fall måtte vi si at hele Frelsesarmeen er “liberal” fordi de har en spesiell tolkning av bibeltekstene om kvinnelig forkynnelse og lederskap, og dåp og nattverd. Men Frelsesarmeen selv beskriver seg som “evangelikal” …

Poenget er at vi nok alle har våre fordommer, men hvis vi skal overvinne disse må vi forsøker å la være å se på mennesker som grupper, og heller se på sakene. Noen kristne tolker Bibelen sånn – og andre sånn. Det kan vi diskutere. Noen kristne synes dødsstraff er både nødvendig og rettferdig. Andre mener at den bryter med det de ser på som kristen etikk. Noen mener at Bibelens ord om rettferdighet for de fattige bør ha konsekvenser for statens velferdspolitikk. Andre mener at de fattiges velferd er en sak for de mer velstående å ta seg av gjennom personlig veldedighet og omsorg. Det kan vi diskutere. Noen mener at muslimer, kristne og jøder tilber den samme Gud. Andre ikke. Vi kan være uenig om en hel rekke slike enkeltsaker. Antakelig vil vi finne at i mange saker så vil vi falle i mer eller mindre faste grupperinger hvor meningsfeller finner sammen. Men vi vil også finne at grupperingene kan være annerledes fra sak til sak, slik at “de evangelikale” og “de liberale” slett ikke er så homogene grupper som vi kanskje kan være fristet til å tro.

Og det er selvfølgelig ikke amerikanere, bergensere, leger eller muslimer heller. Vi er alle enkeltmennesker, og ingen av oss er kloner av hverandre. Det vet vi jo. Men det er fort gjort å glemme.

 

PS: Jean Aitchisons “Words in the Mind” begynner å bli en gammel bok (selv om en oppdatert 4. utgave ble utgitt i 2012) – men den gir et fascinerende innblikk i hvordan vi forstår og bruker ord. Anbefales på det sterkeste.

Aldri for sent

I går feiret Frelsesarmeens rusomsorg 125 års jubileum. Det er vel verdt å feire! Ikke så mye for organisasjonen sin del, men for alle de tusenvis av mennesker som har fått hjelp, støtte og veiledning gjennom årene siden 1891. I løpet av en festkveld med musikk, taler og videosnutter, var det nok innslagene fra brukere og tidligere brukere som gjorde mest inntrykk. Jeg noterte meg noen sitater underveis:

Frihet er å gå ut døra uten å måtte ha kjemikalier i kroppen for å fungere blant folk.

Det er aldri for sent.

Fullkommen kjærlighet formidlet av ufullkomne mennesker.

Jeg er rusfri på grunn av Frelsesarmeens gatefotball.

Ekte tilstedeværelse – det er Frelsesarmeen på jobb.

Livet jeg drømte om har jeg fått tilbake.

Jobbentralle i Oslo

Jobbentralle i Oslo

Dette er bare et tilfeldig utvalg av alt det fine som ble sagt – men det kan stå som en bekreftelse på rusomsorgens grunnmur: De har tro på mennesker, og de har tro på forandring. Selv om Frelsesarmeen er en kristen organisasjon, har de mange ansatte (og sikkert frivillige) som ikke tror på Gud. Men alle tror på dette: Uansett hvem du er, hva du har gjort eller hva livet har gjort med deg, så har du en egen verdi og en iboende verdighet som ingen kan ta fra deg. Uansett hvem du er, så har du verdifulle evner og egenskaper som det går an å finne fram og utvikle. Uansett hvordan du har det, så fins det muligheter for å forandre situasjonen og livet til det bedre.

Det gjelder forresten ikke bare rusavhengige – men alle vi andre også.

Trenger barneskolen karakterer?

Hvorfor ønsker noen å innføre karakterer i barneskolen? Jeg vet det egentlig ikke, men jeg mistenker at det handler om en misforståelse omkring hensikten med å vurdere elevenes arbeid. Et tall kan være en grei vurdering på slutten av et utdanningsløp – fordi det forteller eleven og andre som trenger å vite det hvorvidt vedkommende nådde målene for utdanningen. Det blir (potensielt) en vurdering av elevens læring (forutsatt at karakterene er konsistente mellom lærere, skoler og kommuner. Hmm). Men det elevene  trenger underveis er noe annet – informasjon om hva de kan gjøre bedre, hva de trenger å arbeide mer med, og hvordan. Ikke en vurdering AV læring, men en vurdering FOR læring. Det er det de får når læreren skriver kommentarer, eller gir muntlig veiledning. Og fordi disse kommentarene blir gitt i forhold til elevens individuelle situasjon (istedenfor bare å reflektere punkter på en tenkt skala), har de mye større sjanser for å motivere og stimulere til videre læring. På den andre siden kan de ikke bokføres, telles eller utsettes for statistisk analyse. Mon tro det er derfor noen heller vil måle læring i tall?

Nei til karakterer i barneskolen – http://tonyburner.blogspot.com/2015/08/nei-til-karakterer-i-barneskolen.html

Flyktninger

Noen kristne er veldig bekymret for en “islamisering” av Europa. Jeg er ikke så redd for det, men de har selvfølgelig rett til å fremme sine synspunkter, så lenge de er saklige. Personlig tenker jeg at sekularisering av det offentlige rom er en større fare. Det jeg får store problemer med er allikevel ikke at noen fremmer et saklig argument – men at noen bruker bekymringen for islamisering for å nekte å hjelpe mennesker som er i reell nød.

Dette kom på min Facebook-feed i dag:

Når John Magne Lund til slutt applauderer Petter Stordalen som hevder at syriske flyktninger er en ressurs for Norge, er det bare å kapitulere. Det er svært vanskelig å se for seg hvordan vi skal bevare norsk kultur når løsningen er … aksept for store mengder muslimske flyktninger. https://www.document.no/2015/04/vil-vart-land-akseptere-sharia/

Jeg kunne skrevet mye om dette – men det får holde med denne umiddelbare reaksjonen: Artikkelen handlet først og fremst om atskilt svømmeundervisning for jenter – noe som i alle fall går an å diskutere. Men at vi skal nekte å hjelpe mennesker i nød på grunn av deres religion? Fordi vi er redd for vår kultur? Det synes jeg er ganske drøyt. Som kristen er jeg forpliktet på Bibelens budskap – og hva sier så Bibelen? Er Gud bare de kristnes Gud? Er hans omsorg bare for oss? Tvert imot. Helt fra gammeltestamentlige tider, viser Bibelen at Gud er Gud for alle – selv for de som ikke tror på ham:

Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kaftor og arameerne fra Kir. Amos 9,7

Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?”  Jona 4,11

Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt. 5 Mos 10,19

Og hva var Jesu bilde på nestekjærlighet? Jo, en fremmed, som israelittene så ned på. Men det var om ham Jesus sa:  «Gå du og gjør som han.» Luk 10,37

Saken er at vårt oppdrag som kristne ikke er å bevare norsk kultur, men

å forkynne Jesu Kristi evangelium
og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering.

(Frelsesarmeens International mission statement).

Hvis vi svikter dette oppdraget for å bevare en “kristen” kultur, vil vi selv ha fjernet den kristne grunnsteinen vi ønsker å bygge på. Kulturen vi bevarer vil ikke lenger være kristent i noe annet enn navn, fordi selve kjernen i kristendommen er Guds omsorg for alle mennesker. Hvordan tror vi at noen fra et annet land vil kunne høre det budskapet hvis det vi viser i praksis er at vi bare bryr oss om vårt eget? Det fins bare en måte å bevare en kristen kultur på, og det er at vi praktiserer de verdiene Jesus lærte oss.

Vi har ressursene til å ta imot flere flyktninger, hvis viljen er til stede. De trenger hjelp nå. Det er vår kristen og menneskelig plikt å hjelpe de vi kan, og hvis det finnes noe som er “Guds klare ord”, så må det være det. Så får vi heller diskutere svømmeundervisning og andre kulturelle saker hvis det blir et problem: Men det kommer sannelig i annen rekke akkurat nå.

Styr dit ego, chef!

Noe av det deilige med å ta pause fra lederansvar, er at man kan se så tydelig alt som de andre lederne i organisasjonen gjør feil … Det som er mindre behagelig er å tenke tilbake på sin egen ledergjerning og lure på hva slags leder jeg var – og hvor mange av de samme feilene jeg var skyldig i. Men det er da å håpe at den refleksjonen kan gjøre meg til en bedre leder når tiden kommer for å ta ansvar igjen. Her er i alle fall noen kloke ord fra Ole Rahbek:

ole rahbek blog

”Chefer bliver tit udnævnt, fordi de i virkeligheden har bevist, at de er gode til noget helt andet end til at lede”. Ordene er DR’s nyhedsdirektør Ulrik Haagerups, og han plejer at kokettere med, at han selv i sin tid blev udnævnt til chef, fordi han var god til at skrive lange artikler.

Sikkert er det, at mange faglige chefer udnævnes, fordi de netop er fagligt stærke. Og det er grundlæggende godt. Problemet opstår først, hvis man som chef ikke lærer at sondre mellem sin gamle faglighed og lederrollen. Så er det, man risikerer at blive ham chefen, der lige kommer driblende forbi for at mene noget om et projekt, de ansatte er i gang med uden tid til at sætte sig ind i sammenhængen og holdets tanker. Og indrømmet, det et er tit forbandet fristende, at give sit besyv med og dele ud af sin viden, men som regel…

View original post 559 more words